Gruppa ble etablert i mars 1942 som en del av Sicherheitsdienst og gitt navnet Sonderabteilung Lola. Lola-navnet kan være lånt fra Marlene Dietrichs skikkelse «Lola-Lola» i filmen Den blå engel fra 1930.
Rinnan utnyttet sine fullmakter til blant annet å starte med egne avhør med tortur. Før dette hadde han rapportert inn motstandsfolk til sine tyske kontaktoffiserer Gerhard Flesch og Walter Gemmecke, noe som vanligvis medførte at disse folkene ble arrestert, eventuelt torturert, og enten drept eller satt i konsentrasjonsleir. Gruppen opererte for det meste i store deler av Trøndelag og Nordland, men de hadde også oppdrag på Sunnmøre.
Arbeid og metoder
Under dekknavn kontaktet de folk som de enten visste eller mistenkte var anti-nazister, og gjennom disse infiltrerte de norske motstandsgrupper. Etter en periode med aktivt arbeid i den aktuelle motstandsgruppen, både for å samle informasjoner og å opparbeide tillit, ble nettverket rullet opp og deltakerne arrestert, for så å bli torturert hos Rinnan. Denne form for infiltrasjonsvirksomhet kalles «provokasjonsvirksomhet», idet man selv bidrar til å fremprovosere handlinger for å få de mistenkte arrestert. Rinnan selv brukte betegnelsen «spill i den negative sektor» om denne konspirative virksomheten. Gruppen arbeidet i hele Midt-Norge, dvs Trøndelag og Møre og Romsdal, og på Helgeland. Rinnan selv ønsket å utvide virksomheten til Oslo, men ble forhindret fra dette av sine tyske overordnede.
Gruppen hadde fra september 1943 sitt tilholdssted i Jonsvannsveien 46 i Trondheim, bygd på en tre mål stor tomt i 1932 og kjøpt av professor Ralph Tambs Lyche. Hans kone Else drev barnehage i kjelleren, til tyskerne rekvirerte huset under krigen. Høsten 1944 innredet Rinnan en bar i denne kjelleren som da fikk navnet «Bandeklosteret». Her var det innredet celler og torturkammer i kjelleren, hvor flere ble slått i hjel under tortur. Rinnan drev gruppen helt etter egne regler, og ved et par anledninger likviderte den nordmenn uten tysk forhåndsgodkjennelse. Flere hundre ble torturert, og man regner med at gruppen selv drepte mer enn 80 mennesker.
Samfunnets oppgjør med banden
Ved krigens slutt, i maidagene 1945, forsøkte deler av gruppen å flykte til Sverige med to gisler, men ble stoppet og arrestert halvannen mil fra grensen. Landssvikoppgjøret mot gruppen pågikk i løpet av 1945 og 1946, og denne rettsprosessen resulterte i syv livstidsdommer og tolv dødsdommer, hvorav to senere ble omgjort til livstidsdommer. Alle de henrettede (Henry Rinnan, Bjarne Jenshus, Aksel Mære, Harry Aleksander Rønning, Harry Hofstad, Olaus Hamrum, Per Fredrik Bergeen, Kristian Johan Randal, Harald Grøtte og Hans Birger Egeberg) var menn. De kvinnelige medlemmene fikk inntil livsvarig tvangsarbeid. De som ble stilt for retten slik, var de som overlevde krigen; noen av banden ble likvidert av sine egne under krigen.
45 personer fikk dødsstraff i rettsoppgjøret i Norge. Ti av disse tilhørte Rinnanbanden.
Medlemmer
Ivar Grande var Rinnans nestkommanderende, og ble likvidert av Hjemmefronten i Ålesund i desember 1944. Grandes kone Kitty Grande var også med i gruppen en kortere periode før hun røk uklar med Rinnan og ble sendt som Nacht und Nebel-fange til Ravensbrück. Enkelte medlemmer av Rinnans egen familie var med i nettverket, mens broren til Ivar Grande var aktiv i motstandsarbeidet.
Følgende medlemmer av Rinnanbanden ble domfelt i rettssaker i 1945, 1946 og 1947, døde før rettsoppgjøret, eller er nevnt i kilder om Rinnanbanden.
Litteratur
John Lyng (1948). Forræderiets epoke. Steensballes boghandels eftg.
Idar Lind: Kvinnene i Rinnanbanden, Det norske Samlaget 2011, ISBN 9788252175158
Eksterne lenker
rinnanbanden.no Arkivert 5. mars 2013 hos Wayback Machine.
Krigstidsarkivet (Trøndelag) finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket Gunnerusbiblioteket
Sonderabteilung Lola (Rinnanbanden)
